Syrin

Deilig bevis på sommer dette her! Nå er jeg skikkelig klar for helg i morgen! Damen på skjermen lover govær og damen her i sofakroken lover å nyte det.

Velsignelser

Det er en del mennesker som har flytta inn på innsida hos meg. 

Venner som jeg har delt spesielle tider med. 

Det være seg jobbtider, treningstider, barnetider, ventetider, arbeidstider, barseltider, syngetider, ledetider, kirketider, gruppetider, solingstider, reisetider... 

Vi har hatt masse opplevelser sammen. Masse latter og morro. Masse alvor. 

MASSE hjerte til hjerte prat. 

Livet tar oss videre. 

De mye omtalte veiene får forskjellig retning. 

Venner som visste mye. Visste noe. Visste alt. Visste lite 

om meg tar med seg litt av meg videre i sin retning 

og jeg går takknemlig videre.

Nå vet jeg at vennskapet vil vare selv om det blir endret. 

Endret, men ikke borte. 

De er som velsignelser lagret på en konto som jeg kan hente frem ved behov. 

Velsignelser som ligger foran og venter til neste gang våre veier møtes igjen. 

I dag skal jeg i hadetbra-party til ei venninne. 

Nå skal vennskapet vårt endres fra stikkeinnominnimellom til reiseveldiglangt for å se hverandre. 

Det er en fin teori dette med endring i vennskap. 

Praksis: Det er en del smerte innvolvert. 

Glad i dere, velsignelsene mine!

You know who you are !

Smask

Reiseminner

Når kalenderen sier nesten juni, gradstokken sier høst og formen sier nattinatt er det stas å trekke frem litt minner. Tankene går raskt til varm sand mellom tærne, sval vind i håret og massemasse familietid. 

De siste dagene har jeg ikke klart å få min gode venn Thailand ut av hodet.

Fantatiske minner derfra!

Her er noen sukk fra Rayley Beach, Krabi. 

kjedelig i sofakroken...

Du vet du har omgangssyka når

cola blir plutselig utrolig godt

du blir skikkelig god på å tilbringe timesvis absolutt ubevegelig på sofaen

ser livet passere i revy foran porselenet
prøver å aktivisere en 2, 5 åring fra sofaen
du klarer å få tak i vannglasset på bordet uten å løfte hodet fra puta.
du blir lykkelig av at du ikke er kvalm sånn til vanlig
du bruker 1 time hjem fra barnehagen (vanligvis 20 min)
du må avbryte zumbaen etter tanker som: hvorfor blir musikken lenger og lenger vekke? Hvorfor ser jeg prikker nå?
jubelen står i taket når du har klart å holde på 4 saltstenger

Da er det bare å håpehåpehåpe på at jeg blir den eneste i huset som får denne galskapen...
GOD HELG fra sofakroken!

Favorittkoppen

Dette er min deilige humlekop som er full av gode minner, lysere tanker og en dæsj av sommer uansett årstid.
Den er laget på mine hjemtrakter av Tornes keramikk.
Jeg har faktisk et helt humleservise og når denne bisvermen kommer på bordet er det go'prat og go'mat på programmet!
Humlekaffi er faktisk et begrep her i huset!

hage

Vi har en hage som kan sammenlignes med et blankt ark. 

Den er der, har noen gullfine basics, som feks mye plass og lite innsyn. 

Men sånn utenom det kan vi vel si vi mangler det meste.

 Blomster er det for eksempel lite av. Det kommer opp noen skarve påskeliljer om våren, men de er så ensomme stakkars! Plen har jeg hørt rykter om at skal være grønn. Hos oss er den gul. Fyldig gul. Tett i tett med lubne små løvetenner som flittig jobber seg opp i mellom alt dette kjedelige grønne gresset. Ly har den heller ikke. På magisk vis blåser det alltid i hagen vår. 

En annen side av saken er at hagen vår gir fantastiske leketimer for Prinsen vår. Han kan ikke få nok tid der ute. Den er grønn og frodig og har masse potensiale. Den har en liten lun krok hvor jeg stjeler meg til noen minutter med kaffikoppen når begge to sover på dagen. Den har en lilla syrin!

Er det sånn i livet, som det viser seg å være med min hage, at jeg glemmer halve sannheten? 

Er hagen min full av skjønnhet som jeg lar være å trekke frem? 

Lar jeg skjønnhet blekne i det jeg sammenligner med hvordan ting kunne ha vært? 

Går jeg glipp av hverdagslykke i venteboksen på det next big thing? 

Jeg tar tilbake her og nå. 

Sommerens mål er å kunne nyte skjønnheten rundt meg 

-uansett omstendighet. 

Mulig det er litt vanskelig å se, men dette er  altså fjorårets epler!

Hipphipp!

Da er vi klar. 

Bittesmå bunader og knitrende bomull på hengere klar for bekle Kongebarna i morgen.

 Har man prins og prinsesse i hus, så er det jo pritty åbvies at det er konge og dronning i huset/borgen! Gulvene er vasket og jammen har ikke kongen fått ferdig gulvet på terrassen ute og. 

Det skal bli stas å oppleve lydene, fargene og livet sammen med Prinsen. 

Det er en del kritiske punkt underveis i dagen. 

Det ene er at tettheten av sånne høylytte tuter er ganske stor. 

Høylytte tuter er bare morsomt sånn av og til og oftest så er det litt kummelt. 

Dette passer jo hans stilfarne og hviskende mor godt. 

"Isje, Mamma" sier han når jeg tar et støt med 17. mai tuten hans. 

Han holder for ørene og spør bedende"Isje den?" 

 

Også var det dette med å følge etter andre. 

En vesentlig del av det å gå i tog vil jeg påstå er å gå etter hverandre. 

Altså helst i samme retning. Her er vi midt i øyet av det andre kritiske punktet. 

Prinsen har ganske liten tålmodighet med å følge etter eller gjøre det som alle andre gjør. Er det samling i barnehagen foretrekker han heller å leke (da får han jo alle lekene for seg selv!). Er det middag er alle andre plasser enn sin egen stol å foretrekke. Skal vi gå til høyre, kan du være ganske sikker på at en liten knert har kommet seg til venstre før du har fått tenkt deg om.  

Pyttsann? Hva gjør vel det? 

Jeg gleder jeg meg til å gå i tog med denne lystige lille gjengen med miniputter. 

Miniputter som daglig deler store og små gleder og sorger. 

Det skal bli stas å få lov til å bli med dem på denne ferden ut i verden!

 Vi tar det som det kommer dette med retning og sånn. 

Vi skal få det fint vi om det blir

 i, ved siden av eller etter toget. 

Ønsker dere en kjekk og barnlig 17. mai! 

HURRA!

Japan

I dag tenker jeg på Japan. 

Tenker på alle de som mistet sine. 

Det er noe ved denne katastrofen som rører meg inn til margen.

Syns så inderlig, inderlig synd på de.

 Jeg blir så lei meg av tanken på alle som i dag fortsatt sitter og venter på at deres kjære skal komme inn å spise frokost som på en helt vanlig dag, men så kommer en på at nei, han er  jo ikke her lenger. 

Jeg tenker sånn på alle mammaene der.

 Frykten. 

Det er den jeg tror jeg hadde strevd mest med? Hva skjer nå? Hvordan skal jeg leve min hverdag uten å basere den på frykt for at det kan skjelve igjen. Frykten for å miste de som faktisk overlevde. De som jeg har her og som blir så enormt dyrebare. Frykten for den hersens strålinga. Hvordan vil den prege barna mine? Hvordan hadde jeg kunnet leve med sorgen over den gode tanta som jeg har så mange minner med, den fargerike mannen, den kloke mammen eller det kjære søskenbarnet?

Jeg har en tro. 

Det er det eneste jeg kan skjønne at jeg kan gi Japan. 

Tro på at det er en rådgiver, trøster, kraftgiver som vil være hos dem midt i elendigheten. 

En som gjør det mulig å stable seg på beina igjen. 

blå toner

Inni meg så bor det en jazzelsker. 

Koser meg når jeg får lytte til deilige blå toner!

 I kveld skal det koses: 

Konsert med Hilde Marie Kjersem. 

Nice. 

Skal nok gi godt fargelagt oppsummering!

Maiglede!

I går var jeg skikkelig ivrig mor!!
Jeg drev og sulla litt på kjøkkenet. Roen hadde senket seg i huset og jeg hørte Prinsen synge for Pat og Miss inne på rommet hans. (Høy faktor av Postmann Pat her i huset, ja.) Plutselig syns jeg at jeg kjente en liten jegermarsj komme snikende inn øret mitt. Kom ikke den lyden bare nærmere og nærmere? Jo, så sannelig du, der kom det et korps opp gata vår. Jeg ble så glad! Jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg blir så glad av korps, men jeg tror det må være lovnaden om fest som de bærer med seg. (Muligens en viss sammenheng med at isfrihetens dag nærmer seg! ) Jeg pilte inn og pakket Prinsen inn i dyna, løftet han med meg og fortet meg ut på trappa. Der stod ei meget oppspilt mor og en ganske søvntung gutt og så på at Blæsen (ikke spør) gikk forbi. De store øynene til Prinsen gikk over i begeistring og han begynte å le. Skratte! Det virket som om dette var det vittigste han kunne ha opplevd noen gang. Vi smådanset litt og tasset inn igjen alle fire: Mamma, Prinsen, Pat og Miss.  "Mamma? Det var musikken som kom! Det va løye!" lo han og sovnet i det han la hodet på puta.

For et deilig minne å ha!

Ydstetind

Dette er det beste pålegget som finnes. Ingenting kan måle seg med hjemmelaget brød med ydstetind på sånn i morgentimene!

Sjeldne livstegn

Det går ganske kjapt i svingene om dagen. Kombinasjonen vanskelig tilgang på nett og alene på tur med to små gir fint lite tid til skrive ned tanker. Vel, det er ikke helt riktig at jeg er alene. Her er det masse familie som leker, herjer, skifter bleier, synger, mater, triller og underholder. I dag har jeg til og med fått samlet fregner! Jeg koser meg. Heldig er jeg!