Morgenstund

Morgen og morgen. Når klokka blinker 0505 mot meg da er det streng talt natt. Jeg er langt avsted i Bedwoodshire. Tilstaden er tåkete, mysende, min evne til logisk tenkning er på sitt svakeste og urinnstinktive følelser regjerer. Lyder, spørsmål og ikke minst handling er en uforståelig grøt i denne fasen om morgenen. Etter at hjernen har skjønt at den må skru seg inn i handlingsmodus og at den lyden er barnegråt -evnt barnekommandoer: "Mamma! Stå opp! " er neste prosjekt å få 183 cm opp i stående. Neste prosjekt er å komme seg inn på gutterommet uten å kræsje med for mange ting. Dette er en stor utfordring i og med at alle disse centimetrene skal gjennom to dører, gå gjennom en gang og meget sannsynlig gå tilbake igjen. Det er også ei hinderløype langs gulvet med traktorer og tog. FInmotorikken får prøvd seg.  Mye kræsjing og knurring og (diverre) tråkking på leker. Denne operasjonen skal helst skje med halvåpne øyne for at jeg ikke skal våkne sånn skikkelig. Og våkne sånn skikkelig trenger jeg jo ikke den ene dagen i uka der han faktisk roer seg igjen og sover videre. Denne lille sjansen er det verdt å kave litt for å kanskje få utnytta.

Det ender stort sett med at kommandøren vinner. Vi står opp. Mamma er pottesur, knurrende og brå. Gutten er strålende fornøyd. Hvinende latter. Klappende hender og forventningsfulle øyne. "Ze på Tøfferuuuuud!" Han får se på Tøfferud og mamma halv/helsover på sofaen med et bakteppe av Bruno, Cristian og tut og kjøøør. Eneste voksenaktivtet er håndtering av fjernkontroll. Altså er det nestensoving i 10 min før mamman må spole til en annen episode ganger 100. Så er det plutselig gått timer med denne rare tilstanden mellom våken og sovende.  Det tar en del timer faktisk før mamman kjenner at det er greit å akseptere at det er en ny dag.

De fleste jeg snakker med som har eldre barn sier de savner denne tiden. Savner de skjønne små. Jeg kan knurre høylytt inni meg når jeg hører det. " Det er lett å si det nå," tenker jeg "når du endelig får sove hele netter igjen. Når du kan stå opp når du vil osv."

Det fasinerer meg at jeg gidder. At jeg gidder bruke så masse negativ energi på noe som jeg vet kommer hver dag. At søvn er det som definerer meg. Jajaja. Søvn er et grunnleggenede behov osv, men det er måte på. Jeg trenger kanskje ikke la de neste 5 årenes livskvalitet defineres av søvn? Jeg trenger kanskje ikke ha det som hovedtopping hver gang jeg snakker med andre? Skjønner ikke helt hvordan dette skal gjennomføres, men.