å følge seg selv...

Jeg er skikkelig elendig med data. Det er noen uker jeg har blogget nå og jeg tenker stadig på at jeg må få lært meg å få bilder i innleggene slik at de blir litt fjongere. Og bilde av meg på siden og sånn. God tanke.

For å venne meg til dette blogglivet driver jeg og trykker litt her og der og så skjer det ting. Noen gode og noen rare ting. Her om dagen ble jeg på mystisk vis min egen følger. Artig. Og faktisk: god tanke!

Jeg har begynt å gå til kiropraktor. Græla vondt og græla godt. Det gikk opp et talglys for meg når nakken og ryggen var så stiv at jeg ikke helt får trukket pusten. Kanskje det var på tide å få litt hjelp. Knekkeren satte i gang med alskens strekk og bøy for å finne ut hva han kunne hjelpe meg med. Etter litt kartlegging sier han med silkemyk stemme: puuust ut og så skyter han i gang noen mitraljøser nedover ryggen min. Det smalt og smalt inni der (og fytti så vondt). Så var det gjort og plutselig kunne jeg fylle lungene sånn ordentlig med luft igjen. Knekkeren. Min Helt. Han gav meg noen klare blå øyne mens han oppgitt sa at: du trenger jo ikke ha det sånn. Du er typisk mamma. Deg selv sist. "Nei" tenkte jeg " det stemmer ikke. Jeg tar vare på meg selv. Jeg gjør aleneting, venninneting, kjæresteting og andre ting. Av og til. På en måte."

I ettertid har jeg tenkt en del på det han sa. Min egen teori om praksis går på en måte ikke opp. Det kan ikke stemme at jeg tar meg selv nok på alvor når kroppen min blir så stiv at jeg ikke kan puste skikkelig før jeg gjør noe med det. Kanskje det ikke er så dumt å være sin egen følger? Jeg skjønner at det er nettopp det jeg trenger. God tanke.