Japan

I dag tenker jeg på Japan. 

Tenker på alle de som mistet sine. 

Det er noe ved denne katastrofen som rører meg inn til margen.

Syns så inderlig, inderlig synd på de.

 Jeg blir så lei meg av tanken på alle som i dag fortsatt sitter og venter på at deres kjære skal komme inn å spise frokost som på en helt vanlig dag, men så kommer en på at nei, han er  jo ikke her lenger. 

Jeg tenker sånn på alle mammaene der.

 Frykten. 

Det er den jeg tror jeg hadde strevd mest med? Hva skjer nå? Hvordan skal jeg leve min hverdag uten å basere den på frykt for at det kan skjelve igjen. Frykten for å miste de som faktisk overlevde. De som jeg har her og som blir så enormt dyrebare. Frykten for den hersens strålinga. Hvordan vil den prege barna mine? Hvordan hadde jeg kunnet leve med sorgen over den gode tanta som jeg har så mange minner med, den fargerike mannen, den kloke mammen eller det kjære søskenbarnet?

Jeg har en tro. 

Det er det eneste jeg kan skjønne at jeg kan gi Japan. 

Tro på at det er en rådgiver, trøster, kraftgiver som vil være hos dem midt i elendigheten. 

En som gjør det mulig å stable seg på beina igjen.